Stille før stormen!

Det er så stille i den lille bygda vår nå som alt besøk og alle tursitene har reist sin vei. Nesten litt merkelig etter en fantastisk flott sommer med liv å røre i Dyfjord. Det har vært koselig, skikkelig koselig. Og nå er hverdagen kommet, barnehagen vår i gang (noe som betyr barnelatter og hyl mellom husene) og ingenting føles bedre! Vi er til og med i gang med å planlegge manus til neste film, og klok av erfaringer fra forrige produskjon så vet vi godt hva vi skal og ikke skal gjøre denne gangen. Så dermed er vi ganske sikker på at denne filmen kommer til å bli myyye bedre! :)

Ellers jobber vi fortsatt for at Dyfjord skal utvikle seg i positiv retning. Vi kommer til å fortsette å mase om at veien blir sikret (det er vel snart ett år siden lokalavisen skrev "Stine tar saken!" og siden da har vi fått to skilt som sier at veien blir smalere, en kjegle som skal forhindre biler i å kjøre i ett hull som også er forholdsvis nytt (fra i vår) og så er det jo Mestabilen som kjører fram og tilbake for å forsikre seg om at veien er trygg. (Som om det hjelper på de steinblokkene oppi fjellet som henger og dingler på nåde.... eller det faktum at et par høststormer til, så kommer vi ikke til å ha noen vei lengre). Skilt har vi heller ikke fått. Vi ville jo gjerne ha skilt som viser at du er kommet til Dyfjord. Men er det noe De ville bak fjellet har lært, så er det at TING TAR TID!

Ellers fikk vi en hyggelig telefon i dag. Den var så hyggelig at vi nesten hoppet i taket og gråt av glede. Vi har egentlig fått taushetsplikt, men vi tillater oss likevel å meddele at dette kommer til å bety mye godt for bygda vår! :)

Vi har vært litt "bloggelate" den siste tiden. Slenger derfor med noen bilder fra Dyfjorddagan, sånn at de som gikk glipp av dagene i år, allerede nå kan merke av på kalenderen og bli overbevist om at dette er noe som man ikke bør gå glipp av! ;)

Tørrfiskhaukasting under "Olympiske Dyfjorddager":

Kappløp:

Sekkeløp:

Tautrekking (mannfolkene tapte!)

Fiskekonkurranse:

Verdens første Olympiske Dyfjorlekvinner, Freddy Asle Olsen:

Stas når varaordfører kommer med masse sjokolade til oss!!! Tusen takk. (Vi har for ørvig malt og redesignet dette rommet littegrann nå i ettertid, det er her barnehagen holder til og nå har vi fått det enda koseligere enn før! Dukkestua uti skolegården har også fått seg et realt ansiktsløft med god hjelp fra Arnt Magne, bygdas gartner med grønne arbeidshender!)

Dette er fra sjømatsaften! En riktig trivelig gjeng, med myyyye godt på bordet! :)

Det skjedde jo selvsagt myyyye mer under Dyfjorddagene, så vi får lage en orntlig oppsummeringsblogg etter hvert! :) Ha en fortryllende dag!

Historisk guidet tur fra Dyfjord. (8.aug.2012)

Det finnes mange historier rundt omkring. Historier vi ikke kjenner, historier som holder på å gå i glemmeboken, og historier som er vanskelig å begripe.
Hva er vel bedreenn å gå i historiens fotspor, følge historienes stier og se tuftene som er igjen etter dem?
Klokken 15.30 8.august startet ca 30 stykk spreke og nyskjerrige mennesker sin vandring mot noen av historiene som befinner seg rundt omkring på Dyfjords fjell.

Vi ruslet freidig av gårde, unge og gamle. Vi hadde ingen anelse om hvor lang tid historievandringen ville ta. Det eneste guidene kunne konstantere var at det ville bli mye steinur å passere. Men været var fint, myggen meldte sitt fravær og humøret var godt. Utsikten utover Laksefjorden var heller ikke noe å klage på, så vi hadde ingenting å klage på.

Det er lurt å knyte skolissene uansett terreng, men kanskje ekstra viktig når terrenget er beriket med så mange flotte gråstein.

 Historieturens yngste deltaker leder ann og viser vei. Hun gleder seg veldig til å se Johanneshula!

Og siden vi ikke hadde noe stress tok vi oss også tid til å plukke litt blåbær underveis. Litt ekte fjell-vitaminer er kjekt å ha. Nå skal det sies at årets bær bærer preg av litt for lite sol, og er derfor ikke fult så søte og store som vi egentlig liker dem. Men, blåbær er blåbær...

Første stopp var ved Svinelandshålla". Hit evakuerte omlag 20-25 mennesker fra Dyfjord under krigen. Men de ble funnet av tyskerene og sendt ned fra fjellet, forbi sine nedbrente hjem og videre evakuert sørover.
Videre gikk historieturen vår til Johanneshula. Da måtte vi gå rett opp steinura! Godt var det at vi hadde en gjeng med sprekinger med oss!

Hula er oppkalt etter etter mannen som hadde etablert sitt tilfluktsted der. Da han så at tyskerene fant menenskene i Svinelandshålla, la han avgårde mot tilfluktstedet sitt. Tyskerene fikk øye på Johannes og fulgte etter. De så hvor Johannes dukket ned, men da de kom til huleinngangen turte de ikke å ned i den. Muligens fordi Johannes hadde gevær, og fordi det ser temmelig mørkt ut der nede. Isteden for tente de bål i enden av hula for å tvinge han ut.  Det tyskerene ikke visste var at hula var lang og dyp. Johannes krøp bare lenger ned i hulen, og røyken steg opp.

 I hula er det rester etter ei jerngryte og et par gamle mosegrodde sko. Det var også tidligere rester av aviser fra krigen. Du kan også se rester etter bålplass. Om det er Johannes som har levnet beinrester eller om hula er flittig brukt av reven er uvisst.

Så gikk turen vår videre til Steinvannet hvor Olav Pettersen satt på restene etter gammen som ble brent ned. "Dem var eksperter på å brenne, rå torv var ingen problem å brenne." Ni år var Olav da de gjemte seg på fjellet for å unnslippe tyskerene. "Det var en mild høst, vinteren var så vidt begynt. Jeg husker det var kommet et tynt lag med is på vannet som vi barna kunne gå på. Det var liksom ikke så farlig om vi døde, vi skulle dø likevel.." Fortalt slik han husket det og var blitt fortalt.

Olav fortalte masse og det var riktig spennende. Å sette seg inn i den frykten disse fortidens mennesker måtte ha hatt det er vanskelig, men likevel lettere når vi satt der å så hvor tyskerene kom fra, hvor barna gjemte seg, restene etter gulvbelegget og erindringene til historiens ni år gamle Olav Pettersen fra Molla.

"Vi trodde vi skulle bli torpedert rett utenfor Sværholdt. Lysene ble slukket, og alle de voksne ble veldig urolige, selv om tyskerene prøvde å berolge oss om at det ikke fantes noe russiske båter i nærheten."

 Ja, Olavs historie bergtok oss alle. Og bibelsitatet han fant i sin bestefars gamle nedgravde bibel var treffende.


"Det skal bli fred i landet.. "

På tilbakeveien gikk vi på kjærlighetsstien. Stien som er fylt med steinhjerter. Vel uvitende om at vi hadde lagd en helt ny historie i lag. Gjennomført Dyfjords første organiserte historiske tur. Turen tok 3 timer og 45 minutter. Den ble litt lengere enn planlagt da en av guidene hadde fryktelig lyst til å vise fram det nydelige Støvelvannet. (Eventuelt, bommet totalt på hvor hun skulle ta av.)

Tusen takk for en herlig tur! Med vennlig hilsen Linn og Eva.

VÅR BESTE DAG..

Ta vare på øyeblikkene, sett farge på tilværelsen og vær noe for hverandre. Et lite smil kan bety så masse.

Ensom og forlatt..

Da vi kom tilbake til Dyfjord var det ei trist lita bygd som møtte oss.

Da er folkefesten i gang!

Vi hadde en flott åpningssermoni i går! (Det kommer bilder og film fra åpningsfesten senere!)

Og etter at mange mager ble mett på deilig fiskesuppe, lammegryte, kaker og andre godsaker, så tok det skikkelig av i Dyfjord når ville indianere møtte enda villere cowboyer. Små og store, unge og gamle fyrte laus og hvis en eller annen intetanende turist forvillet seg innom Dyfjord da, så måtte han jo tro at han var kommet til en meget merkelig plass! Her var godt voksne damer som smøg seg gjennom gresset med krigsmaling i ansiktet, menn godt over 30 som snek seg rundt hushjørnene med påmalt bart og skjegg og geværene klare til å fyre løs på fienden. Og over hele bygda var det krigstilstander, med "DERN, DERN, PANG, GABOFFF og RATTATATATATA (noen hadde vist maskingevær). Men leken gav mersmak, og selv de voksne var ikke villige til å gi seg før man hadde fått både en og to og tre revasjer.

Her er cowboy og indianerstammen samlet, og gjør seg klar til kamp!

To av cowboyene, den ene litt redd for de ville, den andre prøver å late som om det går bra...

Ikke vanskelig å se at alle cowboyene var litt skjelvne i knærne... og skeptisk! :)

Mens de ville indianerne smilte seierssikkert selv før kampen var begynnt!

Vi hadde besøk av journalist Henriette fra Finnmarken, som var sporty og hev seg med på en runde Cowboy og indianer! Det så ut som hun likte det!

Og barna fikk tilbud om å få ansiktet malt i dag, og disse to var nok dagens skumleste!

Selvsagt var det DE VILLE indianerne som gikk av med seieren, uten at det egentlig spiller noen rolle... for vi Dyfjordinger er skikkelig skuffet over at så få Kjøllefjordinger hev seg med på leken.  Vi konkluderer med at det er mange feiginger! Ugh! Ugh!

I dag blir det grilltur til Garte kl. 15 og mimrekveld fra kl. 20 (arrangementet flyttes fra SammenSurium og bort på Grendehuset da det høres ut som det kommer en god del folk!)

JAKTEN PÅ DYFJORDSKATTEN pågår hele uka og en stund utover høsten. Dette er en natursti med 8 poster/ledetråder plassert rundt omkring Dyfjord. Turen tar omkring 2 timer å gjennomføre, og det er å anbefale at det følger med en voksen. Alle som gjennomfører og finner skatten er med i trenkningen av en flott premie! (Ha med nistepakke, der naturstien ender er et perfekt sted for å grille, lage bål etc!)